Siste døgnet i New Zealand - Castlepoint

Castle point

En søt kirke langs veien

Siste dagen i New Zealand gikk fort. Vi kjørte fra Waipawa til Porangahau for å se stedet med verdens lengste stedsnavn. Fullt navn: Taumatawhakatangihangakoauauotamateaturipukakapikimaungahoronukupokaiwhenuakitanatahu (85 bokstaver)

Kortform: Taumatawhakatangihangakoauauotamateapokaiwhenuakitanatahu (57 bokstaver), Taumata (7 bokstaver)

Her måtte vi selvsagt ta et bilde med skiltet før vi kjørte videre. Planen var å kjøre til Castlepoint som ligger helt ute ved kysten mye lengre sør. I stedet for å kjøre inn i landet og tilbake på hovedveien, så valgte vi å kjøre på de lokale veiene. Vi traff på mange store tømmerbiler og andre lokale biler som kjørte relativt raskt i svingene. Veien var ganske svingete, men etter en stund var det ikke så mye traffik, og vi kunne nyte landskapet. Det skjedde en ekkel hendelse mens vi kjørte. Vi hadde en bil rett bak oss, og så kom det to biler i mot. I det den ene bilen passerte oss så ramlet hele sidespeilet (ikke bare glasset men hele greia) av bilen og knuste i 1000 biter på veien. Paul registrerte at noe kom flygende gjennom luften og klarte å gjøre en liten unnamanøver, slik at vi ikke ble truffet. Det kunne raskt ha oppstått en farlig situasjon, men det gikk heldigvis bra! 

1 time før vi var fremme ved Castlepoint ble veien til grusvei. Vi kjørte på grusvei i nesten 40 km og det var ganske krevende. Veien var svingete og grusveien humpete. Vi fryktet at vi måtte kjøre frem og tilbake på denne grusveien, men det var heldigvis en bedre vei til Masterton. Vi skulle overnatte litt sør for Masterton, ca 1,5 time til flyplassen dagen etter. 

Da vi kom til Castle point var det sol og flott vær. Vi stoppet ved stranden og tok litt bilder og så noen som skulle surfe. Vi kjørte deretter bort til fyrlyset hvor det var to stier. Den ene var en rundtur på 1,5 time og gikk til toppen av Castle Rock, en 162 meter høy klippe som stikker opp fra sjøen. Vi gikk denne ruten først og det var veldig flott. Det var litt bratt når vi skulle klatre opp til toppen, men det merket vi først på vei med igjen. På toppen svermet det av Cicadaer(noen insekter som lager masse lyd). Det var litt som en av landeplagene i Egypt, insektene fløy overalt og hang seg plutselig fast på kroppen. Til vanlig hadde det ikke vært så ille. Men når man står på toppen av et bratt stup på den ene siden, og helst ikke vil overreagere pga teite insekter,så var det litt ekkelt... Vi kom oss både til toppen og ned igjen uten problem. Rett før vi var tilbake til bilen begynte det å regne. Så da vi gikk ut til fyrlyset ble vi litt våte. Turen opp til fyrlyset var en runde på ca 30 minutter. Det lå på en liten topp og var 23 meter høyt. På vei opp dit gikk vi forbi fjell som inneholdt ekstremt mye skjellfossiler. Det stod at det fantes 70 ulike skjelltyper i fjellet. Et annet interessant funn var en død delfin, og noen sjeldne gule blomster, som kun fantes i dette området. Delfinen hadde trolig blitt skylt i land. Ved stranden var det også parkert gigantiske tilhengere med store båter. Dissende trukket av traktorer for å sette båtene på sjøen. I området her var det stor forskjell på høyt og lavt tidevann, og ved høyt tidevann gikk det ikke an å gå til fyrlyset fordi første del av stien da lå under vann.

Stranden før vi kom til Castlepoint med fyret i bakgrunnen

Stien bort til Castle Rock

Castle Rock- fjellet som vi besteg

Utsikt over Deliverance cove

Utsikt fra kanten av Castle Rock

Gigantiske båttilhengere

Skjellfossiler i fjellet

Castle point lighthouse

En død delfin på stranden

Yellow daisy som kun vokser i området ved Castle point

Vi spiste lunsj i bilen (skive med deilig maccademiasmør!) før vi kjørte videre mot Masterton. Vi hadde ikke matlagingsmuligheter der vi skulle bo, og kjøpte derfor med oss pizza fra Dominos(1 pizza for 5$ som var veldig billig!)

Vi hadde bestilt et Airbnb rom for anledningen. Det var ikke en leilighet men et rom som hadde egen inngang og eget bad. Det viktigste for oss var å ha et sted som vi kunne reorganisere bagasjen vår og pakke. I løpet av de 7 ukene vi har vært på New Zealand har mye av bagasjen bare ligget i bilen. Plutselig oppdaget vi hvor mye mer vi hadde enn da vi kom hit. Løsningen ble at Paul drog ut på koffertshopping klokken 20.30 på kvelden. Han fant heldigvis et sted kalt «the Warehouse» som fortsatt var åpen og solgte kofferter. Han kom tilbake med en stor koffert, og da gikk pakkingen på et vips. Vi hadde lov å ha med 60kg innsjekket bagasje med flyet, så det var ikke noe problem. 

Om morgen kjørte vi 1,5 time til Wellington internasjonale flyplass. Det regnet på veien, og det var mye trafikk. Vi fikk levert leiebilen uten problem og kom oss bort til flyplassen ved hjelp av en buss. Vi hadde god tid og alt gikk greit med å sjekke inn bagasje. På flyplassen var det utstilling med to ørefigurer fra Ringenes Herre. Den ene hadde Gandalf på ryggen.

Store ørnefigurer som var utstilt i taket på flyplassen i Wellington

 Plutselig var tiden vår til endes i New Zealand. Litt trist, for vi har hatt det veldig kjekt her. Men nå er vi klare for nye eventyr i Singapore og Sør Afrika, før vi kommer tilbake til Norge.