Abel Tasman nasjonalpark

Abel Tasman National Park er ein nasjonalpark som ligg heilt nord på Sørøya på New Zealand. Parken vart grunnlagd i 1942, og er med eit areal på berre 225 km², den minste av nasjonalparkane på New Zealand. Landskapet er skogkledd og åslendt nord for elvedalane til Takaka og Riwaka River, og er i nord avgrensa av havet i Golden Bay og Tasman Bay. Han har fått namn etter Abel Tasman, som i 1642 vart den første europeiske oppdagaren som fekk sjå New Zealand (informasjon fra Wikipedia). Vi kjørte først til Kaiteriteri som vi hadde hørt var en veldig trivelig by med en flott strand. Det var fullt av folk der, og vi valgte å kjøre videre til Marahau. I Marahau starter Abel Tasman Coast track, en sti som går langs kysten gjennom hele nasjonalparken og som er veldig populær. Det er mange som går fra hytte til hytte, eller som slår opp telt underveis. Andre igjen tar vanntaxi(båt) fra et sted til et annet og går dagsturer. En av de mest populære aktivitetene er kajakkpadling. Paul og Lars padlet kajakk  da de var her forrige gang, så vi valgte å ikke gjøre det. Men i stedet gikk vi på tur langs stien. Vi gikk ca 5,5km til Apple tree bay før vi snudde og gikk tilbake. Underveis traff vi mange andre turister og så mange kule fugler. 

 På vei tilbake til Richmond kjørte vi innom Mapua, en søt liten by ved kysten. Her var det en flott brygge, levende musikk og mange folk på en fredagskveld. Vi hadde fått et tips om at vi burde kjøpe Fish and chips her, og stilte oss i kø. Men det viste seg at det var 40 minutters ventetid fordi det var så populært. Så da kjørte vi istedet tilbake til leiligheten og lagde litt mat der.

Maphua

Karamea til Nelson

Etter å ha overnattet i Karamea kjørte vi nord til Kohaihai. Det var det lengste det gikk ann å kjøre nordover på vestsiden. Her ligger det en liten DOC campingplass, med enkle fasiliteter som toaletter. Herfra går en kjent sti kalt Heaphy track. Det er en flere dagers tur som går gjennom Kahurangi nasjonalpark og krysser over til Golden bay i nærheten av Abel Tasman nasjonalpark. Området her er ganske øde og vegetasjonen ganske unik. Vi gikk en liten tur langs elven og ned til stranden. Der var det store bølger og advarselskilt om farlige understrømmer. Dersom vi hadde hatt litt mer tid kunne vi ha testet ut Heaphy track, men vi måtte komme oss videre for å rekke ferjen om 3 dager.

En nysgjerrig Weka

Kule palmer langs veien

Kjøreturen gikk tilbake til Greymouth. En populær ting å gjøre i Greymouth er The Old Ghost Road (spøkelsestien). Stien starter i Sedonville nord for Greymouth. Vi ble litt nysgjerrige på hva dette var for noe og kjørte dit stien startet. I følge den offisielle internettsiden har et gammelt spøkelse våknet til live, og skapt liv igjen på en gammel gruvevei fra Lyell til Mokihinu elven. Det er en 85 km lang sti for syklister og turgåere som ble ferdigstilt i 2010. Denne stien virket veldig kul og det hadde vært kult å sykle den. Men det er en ca 5 dagers gåtur eller 2-3 dagers sykkeltur, og det hadde vi ikke tid til. Men Paul spøkte med å ha gått ruten og tok bilde ved start og slutt av turen!

Starten på The Old Ghost Road i Sedonville

Vi gikk litt oppover stien...

Buller Gorge

Slutten på The Old Ghost Road i Lyell

Buller Gorge Svingbridee

 Vi stoppet i Greymouth og fylte bensin før vi kjørte videre østover på riksvei 6. Ved Buller Gorge tok vi en lunsjpause før vi kjørte videre. Neste stopp var den andre enden av The Old Ghost Road i Lyell. Her var det en elv hvor det fortsatt gikk ann å lete etter gull, og en kul hengebro. Vi håpet på å finne litt gullstøv, men fant ut at det ikke er gull alt som glimrer. Det var ikke den eneste hengebroen vi så den dagen. En liten stund før vi kom til Murchison stoppet vi ved New Zealands lengste hengebro. Her gikk det an å ta zip-line over broen. Det var tydelig at denne broen hadde blitt en turistattraksjon for man måtte betale 10 $ for å gå over broen. Vi tok en titt før vi kjørte videre mot Nelson.

Landskapet vi kjørte gjennom

Kjøreturen gikk videre til Richmond utenfor Nelson, hvor vi hadde booket en kjellerleilighet på airbnb. Leiligheten var ikke helt klar da vi kom, så vi drog til Isle Park for å spille discgolf først. Det var nesten helt umulig å finne parkering her, og folk overalt, så vi skjønte raskt at det var noe spesielt som foregikk. Det viste seg at det var Isel twilight market hver torsdag kveld. Plutselig hadde vi havnet midt på en sommerfestival med musikk, boder og foodtrucks (biler som selger mat). Vi kjøpte oss noen vårruller som smakte veldig godt. (Vi savnet Thailand og den billige og gode maten der et øyeblikk.) I Isle park var det også en gammel flott villa som var et museum. Bygningen er en av de eldste i Nelson og stammer fra 1848. Huset hadde hatt flere eigere, men første eier var Thomas Marsden som var urmaker og bonde. Vi fikk se ulike rom med orginale møbler fra 1800 og 1900tallet og lærte litt om Nelson og hvordan ting var på den tiden.

Discgolf i Isle Park

Isle House og park

Isle Twilight market 

Etterpå kjøpte vi litt mat og drog til stedet hvor vi skulle bo. Det hadde fått bra anmeldelser på airbnb og vi skjønte hvorfor da vi kom dit. Leiligheten var innredet med Paris som tema og var veldig gjennomført med mange artige detaljer. Det var en CD spiller og en CD med musikk fra Paris og en fra Italia. Det stod at frokost var inkludert og da vi åpnet kjøleskapet var det fylt med Brie, ost, og mange andre pålegg. Det var juice, melk og faris. I tillegg var det sitroner fra hagen, frukt i en kurv, brød, croissanter og ulike typer kjeks. Kjøkkenet hadde micro, vannkoker og brødrister pluss en espressomaskin. Det var også rikelig med kaffe, te og kakao som vi kunne forsyne oss med. Vi traff ikke leievertene første kvelden men snakket med de senere. Det var et eldre sprekt ektepar hvor mannen var 80 år. De var veldig pratsomme og litt tunghørte og kom med gode råd og tips om området. I tillegg til at vi fant et veldig trivelig sted å bo, så møtte vi på noen hyggelige folk. Airbnb er en fin måte å treffe lokale mennesker og få gode tips om ting som er lure å gjøre. Vi har hatt mange fine opplevelser via Airbnb i New Zealand. 

Oparara arches og Kahurangi nasjonalpark

Den samme dagen som vi besøkte pancake rocks kjørte vi videre nordover til Westport. Der fylte vi bensin og kjøpte litt mat før vi begav oss ut på et nytt eventyr. Vi hadde sett noen bilder fra Oparara arches og tenkte at det så kult ut. Oparara Arches ligger nesten så langt nord det går ann å kjøre på vestkysten av sørøyen. I det vi svingte av veien og kjøre oppover kysten la vi merke til at det ble færre og færre hus og biler. Dette var tydeligvis et område som ikke var like populært mtp turisme. Langs veien så vi også mange Weka og Pukeko. Noen veldig kule fugler.

En hauk langs veien

Pukeko

Weka langs veien

Karamea campingplass

Vi fant en campingplass i Karamea hvor vi kunne overnatte på en liten hytte for 40$, (som er omtrent samme pris som det koster for å sette opp et telt andre steder). Rommet var lite og hadde hverken sengetøy eller håndkle, men det var ikke noe problem for oss.

Etter å ha sjekket inn på campingplassen fikk vi noen lokale råd fra respsjonisten og la ut på tur. Vi kjørte 45 minutter nordover inn i Kahurangi nasjonalpark og opp til Oparara Arches. Vi måtte kjøre 14km på en svingete grusvei før vi var fremme. Det første som møtte oss var et skilt om at man måtte kjøre forsiktig slik at man ikke kjører på endene her. Det finnes noen utrydningstruede ender (Blue ducks) her. Vi håpet veldig på å få se disse, men de var nok litt for sjeldne, evt hadde vi litt uflaks. Vi gikk to ulike ruter på tilsammen 2,5 timer og fikk se to flotte kalksteinbuer (Oparara Arch og Moria Gate Arch). Det var et par andre biler på parkeringsplassen da vi var der, men vi traff ingen andre på stiene.

Panoramabilder fra Oparara Arch - inne i tunnelen..

...og ute ved inngangen stien ledet til

Bilder fra inngangspartiet til Oparara Arch

Panoramabilde fra Oparara Arch der stien sluttet

Elven som rant gjennom Oparara Arch (på stien dit fra parkeringsplassen)

Aud med den noe mindre "Moria Gate Arch" i bakgrunnen

Inn under Moria Gate Arch var det en grotte som ledet ut og opp på selve broen

Bilder av utsikten under Moria Gate Arch

Inn under Moria Gate Arch var det en grotte som ledet ut og opp på selve broen - her er Aud akkurat på vei inn (bildet er tatt motsatt vei fra de forrige) 

En annen sidegrotte som gikk inn til Moria Gate Arch men ledet ingen vei.

På vei tilbake til bilen fra Moria Gate Arch

 Etterpå gikk vi til to grotter kalt Box Canyon cave og crazy paving cave. Her så vi glowworms(larver som lyser i mørket), grotte edderkopper (noen av disse var veldig store) og weta. Wetaene er sjeldne og truede dyrearter, som bare finnes naturlig på New Zealand. Idag finnes de bare på noen få steder. De ligner en krysning av en kakerlakk og en gresshoppe med lange ben. Noen arter veier opp til 70 gram 

tilfeldig møll...

Weta

Spelungula cavernicola -  grotte-edderkopp, denne dinglet fra grottetaket.

Spelungula cavernicola -  grotte-edderkopp, denne var stor!

Glowworm

Weta