Lake Tekapo og Aoraki Mt Cook

Lake Tekapo

The Church of the good Sheperd

Etter å ha byttet leiebil bestemte vi oss for å kjøre sørover mot søralpene. Vi hadde sett flotte bilder fra lake Tekapo og valgte å legge ruten via det området. Vi fant en koselig liten hytte på Airbnb.

Denne lå på en gård i Waitohi, ca 1,5 times kjøring fra Lake Tekapo. Hytten var gammel, men veldig koselig og hadde alt vi trengte. I tillegg hadde huseierne satt litt matvarer til oss som egg, melk, brød og smør. Vi hadde kjøpt med oss pølser, sopp, løk og potetmos som vi laget til middag. Foran hytta var det en koselig veranda. Her spiste vi middag og drakk te, og Paul las ferdig boken om Georgs magiske medisin(av Roald Dahl) for Aud.

Om morgenen lagde vi frokost før vi sjekket ut og kjørte nordover til Fairlie hvor vi fylte bensin før vi skulle opp i fjellene. Det var veldig overskyet og vi håpet at været skulle klarne opp slik at vi fikk god utsikt over søralpene. 

Rett før vi kom til lake Tekapo ble vi overveldet av store områder med blåe lupiner på begge sidene av veien. Flere biler hadde stoppet for å ta bilde, og det var veldig flott. Og flottere skulle det bli. Vi hadde sett bilder av en turkisfarget innsjø, og jammen stemte det. Innsjøen hadde en veldig blå/grønn farge og lå flott til med fjell i bakgrunnen. Innsjøen har fått sin spesielle turkisefarge på grunn av finkornet stein fra isbreer. Innsjøen er oppdemt og brukes til vannkraft. Ved innsjøen ligger et kapell kalt: The Church of the good sheperd (den gode hyrdes kirke). Denne kirken ble bygget i 1935 og har et altervindu som vender ut mot innsjøen og fjellene. Kirken var den første som ble bygget i dette området. Kirken har blitt et yndet turistmål og er en av kirkene som det blir tatt mest bilder av i New Zealand. Da vi kom dit var det ikke så mange turister, og vi kunne sitte helt stille inne i kirken og nyte stillheten og utsikten. Men 5 minutter senere var stedet helt fullt av turister fra mange ulike land. Mange turistbusser stopper her på vei mellom Christchurch og Queenstown. Like ved er det en bordercollie statue i bronse. Denne er blitt satt opp som et symbol på gjeterhundene sin viktige rolle for bøndene i området. 

Lake Pukaki

Lake Tekapo har fått UNESCO status på grunn av muligheten for å se på stjerner her. Det ligger et observatorium (Mt Johns Observatorium) på toppen like ved. Dette er en del av universitetet i Canterbury og brukes til å studere den sørlige hemisfæren sin stjernehimmel. Vi kjørte opp til toppen og fikk god utsikt over området. Det lå en kafé på toppen og mange spiste lunsj her. Vi gikk en tur og tok bilder før vi kjørte videre mot lake Pukaki. Denne innsjøen er også turkis og i bakgrunnen ser man fjellkjeden med Aoraki, Mount Cook, som er det høyeste fjellet i New Zealand. Mount Cook er 3724 moh. Lake Pukaki med fjellene i bakgrunnen har blitt brukt som bakgrunn i både Ringenes Herre filmene og i Hobbiten filmene. Lake Town fra Hobbiten-triologien ble blant annet filmet ved kanten av lake Pukaki. Vi stoppet og tok litt bilder som alle de andre turistene der. Vi skjønte at vi hadde kommet til et populært turistområde for det var masse biler og campingvogner på veiene. 

Informasjonssenteret med Mt Cook i bakgrunnen

Teltet til 12 $

Mt Cook

Kea

Hooker Lake

Falk

Tasman lake

Tasman isbreen i bakgrunnen

Mt Cook fra Tasman lake

På vestsiden av Pukaki går det vei opp til Aoraki Mount Cook village. Den lille bosetningen er sentrum for de som vil gå på tur og klatre i nasjonalparken. Stedet har et veldig flott informasjonssenter som ligner på et museum. Her kan man lese om hvordan fjellene har blitt til og hvordan vær og vind påvirker forholdene. Det er informasjon om ulike planter og dyr i parken. Vi så også en film om kappløpet for å bestige toppen. Toppen ble først besteget på 1.juledag i 1894 av Fyfe, Clark og Graham. I 1910 klarte første kvinnelig klatrer å nå toppen. En australsk kvinne kalt Freda du Faur. Hun klatret til toppen med skjørt og en bluse som antrekk. Den sørlige fjellsiden er brattere og vanskeligere å klatre og de første til å klare å klatre opp her var Ayres, Hillary, Sullivan og Adams i 1948. Edmund Hillary ble 29.mai i 1953 den første til å nå toppen av Mount Everest. Vi fikk lære litt om fjellklatring, men også om utfordringene som kan oppstå. Det er ustabile forhold i fjellene og det kan oppstå ras av steiner, snø og is. Plutselig kan det komme ekstreme vind og været kan snu raskt. Informasjonssenteret hadde en egen avdeling til minne om alle de som har dødd i nasjonalparken. Det er over 230 mennesker som har mistet livet, og mange var kun i 20-30 års alderen. De fleste har dødd mens de har prøvd å klatre til toppen.

I Aoraki Mount Cook village er det et hotell, noen gjestehus og et hostel. På grunn av begrenset mulighet for overnatting, kostet det over 3000 kr å overnatte på hotellet der. Vi hadde egentlig tenkt å kjøre videre, men det var så flott der at vi ønsket å bruke litt mer tid. Vi fant ut at det gikk ann å campe i telt for 150 kr. Campingplassen hadde toaletter og drikkevann, men det var ingen kjøkkenfasiliteter eller dusj. Vi rigget opp 12$teltet vårt inne ved skogkanten for å få ly mot vind og komme oss litt bort fra de andre. Det var litt helning i bakken, men vi tenkte det gikk fint. Men det ble til at vi rullet en del mot den ene siden i løpet av natten. Det sprang ville kaniner rundt teltet, mens vi satte det opp. Vi var litt redd for at det skulle komme alpepapegøye, Kea, å spise opp teltet vårt. De liker veldig godt å spise ting av gummi. Men vi så ingen Kea i nærheten av campingplassen. 

Vi spiste litt brødmat til middag før vi bestemte oss for å gå på tur. Først gikk vi til Kea point trail til Kea lookout. Her fikk vi utsikt mot Mt Cook. Foran var det et dypt elveleie etter en isbre med smeltevann som rant nedover. Rett ved toppen var det et nygift middelaldrende par fra Sør Korea som lurte på om vi kunne ta et bilde for dem. Vi hjalp dem med å ta bilder, og etterpå spurte vi de om de kunne ta et bilde av oss. De syntes også at det var morro å ta bilder sammen med oss, og det endte med at de ville possere sammen med oss overalt. Det ble bilder med highfive, tommel opp og hjertebilde. Det var komisk og en smule flaut. Tredje gangen de ville ta bilder med oss, så foreslo vi å ta hoppe bilde. De var tydeligvis ikke så vandt til det, og vi klarte aldri å hoppe samtidig. Etter ca 10 forsøk og mye latter sa vi ha det, og så ikke mer til de. Men fikk med oss noen morsomme bilder som minne. På vei ned til teltet vårt så vi en spesiell type skogsdue (Wood pigeon/Kereru). Denne var grønn, men hvit på brystkassen. 

Da vi kom ned igjen til campingplassen var klokken nesten halv 7, men det var fortsatt lyst. Vi tenkte å gå litt oppover på Hooker Valley walk og endte med å gå helt til til Hooker lake. Vi hadde kun shorts og teskjorte og det ble ganske kaldt da solen gikk ned. Men da vi kom frem til utsiktspunktet ved Hooker lake og fikk se Mt Cook syntes vi absolutt at det var verdt det. Vi krysset 3 hengebroer på stien og gikk ca 5 km hver vei. Det kuleste av alt, var at vi plutselig var midt i en flokk av Kea, alpepapegøye ved enden av stien. Det var ca 10 andre turister der som også tok masse bilder av papegøyene. Papegøyene var ganske tamme og kom relativt nærme kamera. Vi måtte bare passe på at de ikke begynte å gnage på noe av tingene. Det er forbud mot å mate papegøyene. Papegøyene liker å gå løs på gummi, og ødelegger ofte skiutstyr og vindusviskere på biler. 

Vi gikk ned til Hooker lake og kjente på vannet. Det var iskaldt som forventet og det fløt biter fra isbreen i vannet. Solen begynte å gå ned og vi måtte skyndte oss tilbake før det ble mørkt. På veien tilbake så Paul en stor fugl som landet lengre fremme. Da vi kom rundt en sving oppdaget vi plutselig en falk som hadde landet på en stein kun 5 meter unna. Paul prøvde å komme nærmere for å få et bedre bilde, men da fløy den avgårde. 

Langs Hooker Valley walk var det også noen avstikkere. Det ene stedet kunne vi se en pyramideformet steinvarde som var til minne om alle de som hadde dødd her. 

Da vi kom tilbake til teltleiren var det blitt mørkt. Vi hadde heldigvis ordnet alt med teltet før vi gikk på tur. Teltet var ikke større enn det måtte være og Paul måtte sove på tvers for å få plass til føttene. Det var litt kaldt, selv om vi hadde både sovepose og noen tepper. Og vi «rullet» mot den ene siden pga skjevt underlag. Teltet var veldig billig og det er kun en duk. Det ble derfor en del kondens i teltet. Vi fikk sove litt og nok til at vi klarte å holde oss våkne neste dag, selv om vi var veldig trøtte.

Da vi våknet på morgenen hadde allerede en del av campinggjestene reist. Vi pakket ned sakene våre, satte teltet til tørk i solen og spiste frokost. Etterhvert fikk vi pakket alt i bilen og dro videre. Vi stoppet innom informasjonssenteret og så litt mer på noen av de interessante tingene før vi kjørte til Tasman isbreen. Det er den største isbreen i New Zealand,29 km lang og 600 meter tykk. Men den har krympet noe helt enormt de siste årene og i løpet av 10-20 år har det blitt dannet enn 7km lang innsjø. Breen har trukket seg tilbake om lag 180 meter i året siden 1990-årene, og fra rundt 2008 økte dette til mellom 477 og 822 meter i året. Det er anslått at breen vil forsvinne i den nærmeste framtiden. Vi gikk opp til et utkikkspunkt og kikket ut på innsjøen og isbreen. Vi kunne se små isberg som fløt rundt i vannet. I 2011 da jordskjelvet rammet Christchurch falt 30 millioner tonn med is ut i innsjøen. Det førte til tsunami og 3,5 meter høye bølger. Heldigvis ble ingen skadet under hendelsen. 

Fra Tasman lake kjørte vi sørover og ut av nasjonalparken. Neste mål for turen var Queenstown. Vi kjørte riksvei 8 ned til Cromwell og deretter riksvei 6 inn til Queenstown.