Catlins del 2- sjøløver, seler og pingvin

Fra Owaka kjørte vi ned til Surgat bay for å se på sjøløver. Da vi kom dit ble vi stoppet av en naturoppsynsmann som jobbet for DOC (Department of conservation). Han ville ikke at noen skulle gå ned dit sjøløvene befant seg, fordi det var en hunnsel som akkurat hadde født og var veldig stresset. Vi hadde kjempelyst å se den nyfødte selen, men skjønte at det ikke var en god ide. Oppsynsmannen fortalte oss at det var 2-3 sjøløver ved Jacksons point som vi kunne se i stedet. Det var en strand kun 20 minutters kjøring derfra. Vi hadde uansett tenkt oss til Jacks blowhole som lå i samme området og kjørte dit. Da vi kom til Jackson point trodde Aud at hun så et dyrehode som stakk opp fra sjøen, men vi så ingen sjøløver. Etterhvert var det en sjøløver som kom svømmende i bølgene. Det så ut som den surfet på bølgene på vei inn til stranden, før den svømte ut igjen i bølgene.

Vi gikk en tur til Jacks blowhole, en kalksteinsgrotte under fjellet som hadde kollapset i midten og hvor sjøvann kommer inn. Når det er høyt tidevann vil det bruse veldig og sprute oppover veggene. Vi var der da det var lavvann og det var ikke så mye action. Men det var en fin 30 minutters gåtur og grotten i seg selv var imponerende å se ned på.

Stien gikk langs kysten og vi fikk god utsikt over landskapet

Jacks blowhole.

 Da vi kom tilbake til parkeringsplassen var det en stor sjøløve som hadde kommet opp på land.

Sjøløve

Her er sjøløven helt oppe ved gjerdet til feriehuset

Paul med sjøløven i bakgrunnen

En annen sjøløve som kom opp på sanden da vi skulle reise 

Tunnel hill

Den gikk helt opp til et strandhus (ca 100 meter fra sjøkanten) før den snudde og gikk ned til sjøen igjen. Det er regler om hvor nærme man har lov å gå sjøløvene. Dersom de beveger seg skal man ha minst 20 meters avstand, og når de ligger i ro 10 meter. Dersom de føler seg truet, så kan de angripe og bite. Vi ble fascinert over hvor raskt sjøløven beveget seg. Sjøløvene liker seg på strender og slapper gjerne av på formiddagen og sent på ettermiddagen drar de ut til sjøs for å finne seg mat.


Vi kjørte videre til Kaka point, hvor vi hadde hørt at det var seler og sjøløver. På vei dit stoppet vi et sted som var kalt Tunnel Hill. Vi måtte gå på en liten sti gjennom skogen og kom ned til en gammel jernbanetunnel som lå helt øde. Tunnelen var fra 1891 og var laget for hånd med lokalproduserte mursteiner. Den var 250 meter lang og man kunne gå gjennom den. Jernbaneskinnene var fjernet og det var ingen lys i tunnelen!

Kaka point

Ved Kaka point var det en flott strandlinje, men vi så ingen dyr. Ikke langt derfra ligger Nugget point lighthouse. Det er ett av New Zealands eldste fyrlys, og ble bygget i 1869. Stien ut til fyrlyset går midt i en skråning og det ser veldig stilig ut. Her var det en selkoloni med New Zelanske pelssel.

Nugget point lighthouse

Flotte blomster

Utsikt fra Nugget point

Nugget point lighthouse

En annen stor serverdighet ved Nugget point er guløye pingviner. Disse pingvinene er utrydningstruet og er de mest sjeldne pingvinene i verden. Vi hadde hørt at det var pingviner ved Roaring bay rett ved Nugget point. De lokale vi snakket med sa vi burde dra dit rett før solnedgang, men pga reiseruten vår var vi der ca 15.15. Da vi gikk ned og kikket så vi en sel, men ingen pingviner. Det kom plutselig to naturoppsynsfolk fra DOC. De pleide å være der hver ettermiddag og fulte med på når pingvinene kom inn fra sjøen. Pingvinene forlater redet tidlig om morgenen før solen står opp og drar til sjøs for å fiske. De kan svømme opptil 25km avgårde for å fange fisk og blekksprut, og så kommer de tilbake på kvelden og forer babypingvinene. Et typisk dykk går til 20–60 m dybde, men det er kjent at arten kan dykke til minst 160 meter. Den kan også være neddykket i minst fire minutter. Naturoppsynsfolkene fortalte oss om pingvinene. Det var 14 par som hadde reir og 8-9 kyllinger i 7 ulike reir. Kyllingen holdt seg i redet helt til foreldrene lokket på dem med sine karakteristiske lyder. Vi fikk høre at den ene pingvinen hadde kommet i land i 4-5 tiden de siste dagene og at det seneste en pingvin hadde kommet i land var kl 18.30. Så vi ventet... og ventet... Det blåste og var kaldt og fælt. Men vi ventet... og ventet... Folk kom og gikk. Vi fikk høre informasjonen om pingvinene om og om igjen av guidene. Og vi ventet.... og vi ventet.... Etter hvert hadde vi ventet så lenge at terskelen for å gå ble større og større. Vi kunne ikke stå der hele dagen og vente og ikke se en eneste pingvin! Så vi ventet enda lengre.... og tiden gikk. Etter at vi hadde stått der i 3 time kom det noen ungdommer som ventet i 20 minutter og begynte å bli utålmodige. De begynte å spørre hvor lenge vi hadde ventet og da vi svarte på det, ble de skikkelig overrasket og fortalte alle de andre hvor lenge vi hadde ventet for å få se disse pingvinene. Så da kunne vi i allefall ikke stikke før vi fikk sett en pingvin. Klokken ble 18, og 18.30. Fortsatt ingen pingvin. Skikkelig uflaks, siden guiden sa at det ikke hadde skjedd før at de måtte vente lenger enn til 18.30 før første pingvin kom...Vi bestemte oss for å vente litt til og prøvde å holde stemningen oppe. Men da klokken ble 19 tiden tenkte vi å dra, for vi måtte rekke å sjekke inn på stedet vi skulle overnatte før klokken ble 21 og vi skulle kjøre en time. Men fortsatt var det ingen pingvin å se. Til slutt kom det en guide inn klokken 19.15 og fortalte oss at det var en pingvin som hadde kommet i land på andre siden av stranden. Så etter 4 timer fikk vi endelig se en pingvin. Men den var så langt borte at den bare ble en svart og hvit flekk på stranden. Vi var så sultne og kalde at vi stakk med en gang etterpå. I bilen diktet Paul en ny sang; "4 timer vente på pingviner, 4 timer vente på pingviner. Men det er jo ingen skam å gjøre ingenting, så lenge man til slutt får se en pingvin-g"  

Her ventet vi i 4 timer på å få se en pingvin

Slik ser guløye pingviner ut

Midt i bildet er den en hvit prikk på stranden, det er en pingvin!

Sjå en pingvin

 Siste stopp for dagen var Whale fossil lookout ved Milbourn limeworks ved Milton. Derfra fikk vi en god utsikt over innsjøen Waihola. Det var en utstilling med noen sjeldne fossiler av hval og delfiner som var 24-34 millioner gamle og som hadde blitt funnet i kalksteingruvene i området.