Ho Chi Minh byen

Vi tok fly fra Danang til Ho Chi Minh byen.

Vi bor på et hotel i distrikt one kalt Sunrise Central. Det ligger i nærheten av mange av turistattraksjonene i byen. Etter at vi kom frem på kvelden fant vi en restaurant i nærheten som var anbefalt på tripadvisor. Der hadde de meksikansk mat med en vri av vietnameisk, sør-koreansk og japansk smak. Restauranten het Nolan guys og hadde veldig god kylling burrito og mango quesedilla. Neste morgen utforsket vi krigshistoriemuseumet og lærte mye om Vietnamkrigen. Rett i nærheten lå også Independence Palace. Et palass der presidenten i Sør Vietnam holdt til. Etterpå såg vi Notre Dam katedralen her og det gamle postkontoret. Postkontoret var utrolig stilig inni. Vi kjøpte noen frimerker der før vi gikk tilbake mot hotellet. På kvelden spiste vi pizza og pasta på en veldig god italiensk restaurant i nærheten av Benh Thanh markedet. Et marked med mange boder med falske merkeklær, suvenirer og væsker og bagger.

Fargerike tabletter fra apoteket 

Etter at Paul badet i ferskvann da vi var på motorsykkeltur har han fått ubehag i øregangen på venstre side. Det har bare blitt verre og verre og han våknet første dagen i Ho Chi Minh byen med nedsatt hørsel på øret. Så da søkte vi opp et apotek i nærheten og startet med øredråper mot ytre øregangsbetennelse. Han fikk etterhvert feber og veldig vondt i både øret og kjeven. Så da ble det en antibiotikakur med tabletter. Vi har totalt vært på apoteket 3 ganger og kjøpt øredråper og antibiotika og har ikke måttet ha resept noen av gangene. Aud hadde med "legekortet" fra Norge, men det virket ikke som de brydde seg om å se på det i det hele tatt. Vi håper bare at vi har fått ekte medisiner, og ikke noen falske etterligninger. 

Cessnafly utenfor War remnantsmuseum i Ho Chi Minh byen

De hadde utstilling med mange av militærfartøyene som amerikanerne brukte under Vietnamkrigen

Paul foran et Chinook helikopter

The Independence palace. Her bodde presidenten i Sør Vietnam

Cabinetroom(regjeringsrommet) i palasset. Her ble det tatt mange viktige avgjørelser

Notre Dam katedralen i HCMC

Det gamle postkontoret

Veldig stilig postkontor som fortsatt er i drift

På dag nummer to hadde vi bestilt en tur til Cu Chi Tunnelene. Det ligger ca 70km nordvest for Ho Chi Minh byen.

Paul inne i en av tunnelene (bildene er tatt med blits siden det var helt mørkt ellers)

Vi krøp gjennom 100 meter av tunnelen og det var ganske så trangt enkelte steder. Paul måtte krype

Her en inngangen til en av tunnelene

Paul ville prøve å krype nedi, men vakten og guiden ble veldig bekymret for at han skulle sette seg fast.

Her på siden av et bombekrater fra et B 52 fly

Det var litt trangt og klaustrofobisk 

Aud litt redd i starten... før Paul likevell bestemte seg for å krype etter..

Saigon elven som ligger ved tunnelene og renner gjennom HCMC

Trafikken her er verre enn Hanoi. Tusenvis av motorsykkler og biler som følger sine egne kjøreregler

Tunnelene ble bygget av "den nasjonale front for frigjøringen av det sørlige Vietnam, FNL." De ble bygget under Vietnamkrigen og ble benyttet som gjemmested og hemmelige passasjer under krigen. De ble også brukt til å fakte våpen og andre forsyninger. Tunnelsystemet var ca 200km langt. Det var 3 ulike nivåer på tunnelene. Det øverste laget var ca 3 meter under baken, neste lag ca 5 meter under bakken og det nederste laget ca 8 meter under bakken. Dersom det ble sluppet en bombe fra luften, så kunne de høre fly eller helikopter og søke ly lenger nede i tunnelsystemet slik at det ikke ble skadet. Jorden eller leiren i området var veldig kompakt og det gjorde at tunnelene var veldig solide. Det tålte vekten av en 50 tonns stridsvogn. Det var mange ulike luker og innganger til tunnellsystemet. Disse var godt gjemt i skogen og det var også mange falske luker og feller. Det var også egne kanaler som gikk ut i vannet i Saigonelven.

Plansje som viser de ulike lagene i tunnelsystemet

Dersom fienden prøvde å komme inn i tunnelsystemet så ville de ofte havne i feller fordi de ikke visste hvor det var trygt og farlig å gå. I tillegg var tunnelene så smale at amerikanerne som var større ofte ikke kom gjennom og satte seg lett fast. Under bakken var det egne oppholdsrom, kjøkken og ventilasjonsanlegg. De hadde egne kanaler for å få nok luft inn i tunnelene. De hadde også egne luftekanaler for røyk etter matlaging slik at de ikke slapp ut røyk og ble avslørt. De kokte ofte tidlig om morgenen og slapp ut små mengder røyk samtidig som morgendisen for ikke å bli avslørt.

Vi fikk se ulike innganger til tunnelene, og de flerste var veldig godt gjemt i terrenget. I tillegg fikk vi lov å krype gjennom 100meter av tunnellen. Det var ganske trangt, mørkt og litt klaustrofobisk. Paul var ikke helt i form og prøvde først og snu for å krype ut igjen. Men hadde lyst å prøve likevell. Resten av gruppen krøp i vei, og vi ble derfor etterlatt i tunnellen på egenhånd. Det var veldig smalt og Paul hadde til tider problemer med å komme igjennom. Han måtte legge seg ned på alle 4 og krype som en meitemark. Men vi kom heldigvis ut igjen like hele, med litt skrubbsår på knær og albuer og en opplevelse rikere. Det var kun noen få av gruppen som gikk gjennom tunnelen, og det må nevnes at de andre som gikk gjennom tunnelen var ganske små. Vi fikk også prøve å krype ned i en av de hemmelige inngangene til tunnelene. Men da Paul prøvde å krype ned, ble vakten og guiden veldig bekymret og nektet han å prøve halveis i forsøket og prøvde å dra han opp igjen. De var redd han skulle sette seg fast, det har nok skjedd før!
På vei tilbake fikk vi erfare litt av trafikken i HCMC. Sjåføren av minibussen var tydeligvis lei av kø. Så i det ene krysset la han seg bare ut i venste fil rett før det ble grønt og kjørte forbi all traffikken mens de som kom i mot svingte til venstre. Et annet sted det var kø, så kjørte han over i motsatt kjørefelt, og inn en sidegate og kom så ut i krysset foran all trafikken og sneik seg inn i rett kjørefelt ved å kjøre en liten stund i motsatt kjørebane. Han kjørte også på rødt lys uten å bry seg. Vi kom heldigvis tryggt frem og tilbake, og hadde en fin dag. Nå går turen videre til Kambodsja og forhåpentligvis blir Paul bedre med litt antibiotika.