Whanganui River road

Vi kjørte fra Wellington på ettermiddagen etter å ha vært i dyreparken. Turen gikk videre nordover på vestkysten langs riksvei 1. Vi stoppet ikke langs veien for det begynte å bli sent. Innimellom mens vi kjørte når det var internettdekning prøvde vi å finne en plass å bo for den kommende natten. Vi fant etterhvert en koselig hytte på Airbnb nær Otaki som vi bestilte. Det tok lang tid før vi fikk svar fra eierne om vi kunne bo der, og da hadde vi allerede kommet til Otaki. Først fikk vi en melding om at vi kunne få bo der, og så to minutter etterpå(når vi allerede hadde betalt) fikk vi beskjed om at hytten ikke var tilgjengelig likevel. Vi ble litt frustrerte, men måtte bare finne et annet sted og fant en leilighet på booking.com som lå like i nærheten. Denne var 200 kr dyrere, men det viste seg å være en helt ny leilighet med et stort kjøkken og frokost inkludert. I tillegg hadde eierne lagt frem noen små eksklusive sjokolader som var produsert Nelson. De var skikkelig gode og gjorde at vi følte oss ekstra velkomne! De vi bodde hos lurte på hvor vi skulle videre. De gav oss tips om at Whanganui og New Plymouth var fine byer å stoppe i. Men de anbefalte også en litt mindre kjent kjørerute opp gjennom en dal ved siden av en elv. Denne veien het Whanganui River Road. Vi hadde ikke bestemt oss for hvilken vei vi skulle ta videre og begynte derfor å studere denne veien på kartet og bestemte oss for å kjøre innover i landet her. 

 Langs veien så vi en kul gammeldags vindmølle og stoppet i Foxton. De Mollen vindmøllen så gammel ut, men har blitt bygget som en turistattraksjon og stod ferdig i 2003. På siden av vindmøllen lå en turistinformasjon hvor vi kunne plukke med oss en del brosjyrer og se litt lokal kunst som var stilt ut. 

Litt lengre opp i gaten fant Paul et kult damplokomotiv som var laget i New Zealand. Det viste seg at det ikke var orginalen men en replika av et Palmerston lokomotiv fra 1872. Lokomotivet var det første damplokomotivet hvor alle delene ble laget i New Zealand og det ble brukt på en jernbane med treskinner som gikk fra Foxton til Palmerston. 

Replika av Palmerston lokomotiv fra 1872

Vi kjørte videre nordover til Whanganui. Vi tenkte egentlig å bare stoppe der for å få litt informasjon om Whanganui River Road. Men etter å ha snakket med damen på turistinformasjonen skjønte vi at vi burde bruke litt tid der. Whanganui er en gammel by. Maoriene slo seg til der rundt 1100, og europeerne kom til området rundt 1840. I juni 2015 var det en stor flom og mesteparten av sentrum stod under vann. 

Det kuleste vi så i byen var Durie Hill Elevator, en 100 år gammel heis inne i et fjell. For å komme til heisen måtte vi gå 213 meter gjennom en liten tunell inn i fjellet. Der trykket vi på en knapp og etterhvert åpnet dørene i heisen seg og vi traff på en hyggelig pensjonist som drev heisen. Det kostet 2$pr person å ta heisen 65,8 meter til toppen. I heisen kunne vi se gammeldagse gule billetter med klipp i. Vi trodde det var dekorasjoner i heisen, men det viste seg at de lokale som bodde i området kjøpte klippekort og disse ble oppbevart i heisen.  

På toppen av fjellet stod et tårn som var bygget oppå heisen og et annet rundt tårn War Memorial Tower. Det gikk an å gå opp i begge to. Det største hadde 176 trappetrinn. Fra toppen fikk vi en flott utsikt over byen. På en klar dag skal det være mulig å se både Mount Taranaki og Mount Ruapehu, men vi så ikke så langt. 

Utsikt til War Memorial tower fra tårnet over heisen

På toppen av War Memorial tower

Utsikt over Whanganui

Vell nede i byen igjen gikk vi en tur langs elvekanten og så en stor kule i metal som viste refleksjonen av oss som et speil. Like ved lå også en kul hjuldamper med navnet Waimarie. 

Vi spiste lunsj på BurgerKing før vi drog til en botaniske hage som lå ved Virginia lake. Her var det et stort bur med duer, pappegøyer og undulater som man kunne gå inn i gratis. Paul var litt for ivrig med å ta nærbilder av fuglene og fikk en fuglebæsj rett på armen. 

Et stilig hus ved Virginia lake og vinterhagene

Virginia lakes

Det var også en innendørs vinterhage med utrolig mange hageblomster i alle mulige farger og fasonger. Veldig flott! Vi gikk en tur gjennom parken og så en far, bestefar og en gutt som kjørte fjernstyrt båt i dammen i parken. 

Vinterhagene

Aramoana utsiktspunkt: Utsikt over Whanganui elven som vi kjørte langs

Oyster cliffs: fjellskråning langs veien som inneholdt store mengder skjell.

Det begynte allerede å bli litt sent på ettermiddagen og vi måtte komme i gang med kjøreturen oppover Whanganui River Road. Whanganui elven er den nest lengste elven i New Zealand og spilte en viktig rolle for transport før jernbanenettverket og veiene ble utbygget. Vi hadde fått med oss en flott brosjyre om området som fortalte oss om interessante ting langs veien. Maoriene slo seg tidlig ned i dette området og det er flere små bygder oppover: Atene, Koriniti, Ranana og Hiruharama som også kalles for Jerusalem. 

Vi stoppet og så noen gamle maori hus og hellige stedet. Vi følte at vi hadde kommet over en gjemt perle, for det var en flott vei gjennom et stilig terreng som fulgte elven oppover. Vi traff nesten ingen biler eller andre turister her. Tidlig på 1900 tallet var Whanganui elven veldig populær. Det gikk hjuldampere opp elven og den ble kalt «Rhine of Maoriland». I 1905 ble 12 000 turister årlig transportert opp elven. I forbindelse med optimisme for området ble det bygget en bro i 1936 som i dag kalles: Brigde to Nowhere. Broen ble bygget som del av en vei som ikke ble fullført, og står nå igjen som et minne om en svunnen tid. Denne broen blir forsøkt presentert som en turistattraksjon, men for å komme dit må man ta båt i 40 minutter fra Pipiriki, og det var ganske stive priser. 

Misjonærer kom tidlig til dette området og mange maorier ble kristne

Korinti Marae

Marae: en hellig samlingsplass for maoriene. Her vises tre ulike maori hus

Vi stoppet ved Atene og gikk en 1,5 timers tur til en topp for å se på utsikten, Atene skyline walk Første delen av turen gikk gjennom Whanganui nasjonalpark og det var en stilig skog. Etterhvert kom vi opp på et jorde og gikk mellom et gjerde og skogen til vi kom til toppen. Utsikten var ikke så flott som vi hadde håpet på, men det var en fin ettermiddagstur og godt med litt trim. 

Vi kjørte videre oppover og stoppet ved en tunnel/undergang under veien som var laget for hånd da veien ble bygget.

Det begynte å li mot kveld, og vi fikk se solen som kom inn over fjellene og laget et veldig fint lys på landskapet.

Rett etter at vi hadde kjørt forbi Matahiwi stoppet vi ved Kawana mølle fra 1854. Her kunne vi se et vannhjul og en møllestein. Denne møllen hadde blitt gjennoppbygget. Den ene møllen som hadde blitt bygget i området hadde vist seg å ikke være så effektiv. Om sommeren når den virkelig trengtes tørket elven opp og da kunne man ikke bruke møllen. Litt for dårlig forarbeid og planlegging før møllen ble bygget?

Kawana mølle

Et av de kuleste stedene langs hele ruten var Jerusalem. Det var en liten bosetning som lå fint til ved elven. Her ligger det en katolsk kirke og et kloster fra 1890. Vi stoppet og gikk inn i kirken, som var veldig spesiell. Det var et alter med maoritreskjæringer. I tillegg var det veldig spesiell kunst på veggene hvor kristendommen og maori tradisjoner hadde blitt blandet på en interessant måte.

Fremstilling av Jesus sett fra maorienes tradisjon

Alteret i den katolske kirken i Jerusalem

Etter nok en lang og innholdsrik dag følte vi oss heldige som oppdaget denne stilige veien full av lokal historie og mye interessant å se på. Vi kjørte videre opp til Pipiriki hvor det var en campingplass. Her overnattet vi i telt. Turene til "brigde to nowhere" starter her. Men siden broen ikke fører noe sted, så bestemte vi oss heller for å kjøre videre på veien som vi viste førte til Tongarino nasjonalpark.

Endelig fant Paul en hjelm som passet!

Wellington- hovedstaden i New Zealand

Wellington

Vi bodde to netter i Wellington litt utenfor sentrum i en bydel kalt Johnsonville. Vi leide en Airbnb leilighet i kjelleren til et eldre par. De gav oss tips for ting vi kunne se i Wellington. De hadde også satt frem matvarer til frokost for oss. Vi brukte to dager på å utforske byen. Første dagen var vi på Te Papa museumet(Museum of New Zealand). Wellington er hovedstaden i New Zealand og er bittelitt større enn Bergen i forhold til antall innbyggere. Byen ligger (som Bergen) mellom mange fjell og topper og har mange smale gater og svingete veier. På grunn av dette er det mye vind i Wellington. Sentrum av Wellington er ganske trafikkert og det er relativt dyrt å parkere der. Vi syntes det var litt kaotisk å finne en parkeringsplass, men endte til slutt opp med å parkere ved museumet, selv om det var litt dyrere enn i gaten. Te papa museumet var stort og vi brukte mesteparten av tiden på en utstilling kalt: The scale of our war. Det var en veldig gjennomført og intens utstilling som handlet om 1 verdenskrig og angrepet på Gallipoli i Tyrkia. Utstillingen fortalte om da australske og New Zealandsk tropper gikk i land på Anzac cove, og led store tap. Historien var bygget opp rundt 5 enkelt individer og om deres roller rundt angrepet. Det var noen flotte utstillingsfigurer i voks av disse menneskene som var laget av Weta workshop. Weta workshop er verdenskjent for å lage film effekter, bl.a kostymene og rekvisitter til Ringenes Herre filmene). For hver voksfigur var det en detaljert fremstilling om hvordan hverdagen artet seg i krig. Vi kunne se bilder som var tatt av vedkommende, det var utstillinger som demonstrerte våpen og vanlige krigsskader. Det var også en miniatyrutgave av kysten som viste hvordan skytestillingen og leiren til de New Zealanske troppene var bygget opp. Det var mye å lese og vi satt igjen med mange inntrykk. Vi brukte nesten 1,5 time på å gå igjennom selv om utstillingen ikke var så veldig stor. Det må sies å være den mest gjennomførte tematiske utstillingen om krig som noen av oss har sett. Resten av museumet var ikke fult så interessant fordi vi har vært på lignende utstillinger på andre museumer i New Zealand tidligere. Det var utstillinger om New Zealands historie, Maorifolket og kulturelle tradisjoner. Vi så noen flotte treskjæringer og en del interresant abstrakt kunst. Paul sin favoritt var en Britton racersykkel som ble laget tidlig på 90 tallet på New Zealand. Sykkelen var forut for sin tid på mange området, men det ble aldri produsert mer enn ca 10 eksemplarer. Da sykkelen ble produsert satte den flere verdensrekorder på bane. Uheldigvis døde ingeniøren som var hjernen bak prosjektet kort tid etter at sykkelen ble lansert.

Te Papa -krigsutstilling fra 1 verdenskrig

Liten modell av leiren til Ancaz cove troppene 

Flotte voksfigurer 

Britton sykkelen

Utsikt over Wellington fra øverste etasje på Te Papa museumet

Etter noen timer på museumet gikk vi litt rundt i byen. Der fant vi en kjent statue som ofte er avbildet i Wellington. Mannen skal til å stupe fra bryggekanten. Da Aud poserte foran statuen kom noen lokale forbi og fortalte hvordan man skulle poserre for å få standarbilde. Det gjaldt å putte hendene på rumpen og late som man dyttet vedkommende utenfor. 

Vi kjørte deretter opp til Mount Victoria lookout. Et utkikkspunkt som gav god panoramautsikt utover byen. Kjøreturen opp dit var en opplevelse i seg selv. Både på grunn av flott utsikt, men mest fordi det stod biler parkert overalt og veien var veldig smal. Vi fikk nyte solnedgangen fra toppen før vi kjørte tilbake til leiligheten og bestilte med oss Domino pizza på veien. 

Utsikt fra MountVictoria lookout

En skulptur på Mount Victoria lookout

 

Neste dag sjekket vi ut og drog til Weta cave workshop, som nevnt tidligere lager kule film rekvisitter. De har guidet turer hvor man får se verksteder hvor de lager film kostymer og kulisser. Det var ikke ledig plass på noen av turene før sent på ettermiddagen. I stedet kikket vi rundt i suvenirbutikken som var som et museum i seg selv. Her var det statuer av Gollum, orker og et stort troll. Det var også utstilling med ulike sverd fra Ringenes Herre, Hobbiten og Narnia. Det var mange flotte voksfigurer (samleobjekter) som kostet skjorta og vell så det... Vi fikk med oss gratis filmvisning som fortalte historien om hvordan Weta workshop hadde blitt til og det viste ulike filmer de hadde bidratt i, som var veldig mange kjente filmer. Vi ble imponerte over alt de hadde fått til!

Etter noen timer på Weta workshop drog vi til dyreparken i Wellington. Aud hadde veldig lyst å se en Kiwi og vi tenkte det var en fin plass å se en. Dyreparken kostet 25$ å komme inn i. (Det var ganske billig i forhold til mane kiwi sanctuaries som koster mer, og kun viser frem kiwi).

Dyreparken var ikke så stor, men hadde likevel en del kule dyr. I tillegg var det et show hver halvtime hvor vi fikk se mating eller presentasjon av et dyr. Vi var på show om: weta, kiwi, dvergpingviner, solbjørn og rød pandabjørn. Vi fikk ellers klappe en emu og se en tasmansk devil(som vi ikke fikk se i en dyrepark i Australia). Det absolutte høydepunktet var kiwiene. De hadde to kiwier og vi fikk se den ene veldig nærme og den var kjempe aktiv. Den sprang rundt i et stort bur og hakket med nebbet sitt ned i bakken. Vi gikk inn dit flere ganger for å prøve å få best mulig bilder og en film. Det var vanskelig å få bilder av den fordi den bor i et «noctural house» som er mørkt, men har noen røde lyskastere. Det er ikke lov å ta bilde med blitz og kiwien var i konstant bevegelse. Men vi klarte tilslutt å få noen brukbare bilder. I tillegg klarte Paul å få en film av kiwi som «kvitrer» og lager en veldig rar lyd. Det var såååå kult å se kiwien. En veldig fascinerende fugl som skiller seg veldig ut fra andre fugler vi har sett. Vi fikk også kjenne på en utstoppet versjon av kiwi fuglen og den har en rar fjærdrakt med et slags oljelag utenpå som er ganske seigt. Dyrepasseren hadde en modell av et egg som tilsvarer 1/5 av kroppsvekten til en kiwi, og er på størrelse med 6 hønseegg. Kiwifuglene kan ikke fly, og det ser ut som de ikke har vinger, men det har de, men de er veldig små. Fuglene til kiwien er tykke og har beinmarg og utgjør 33%av kroppsvekten. I New Zealand er det mange prosjekter for å ta vare på kiwifuglene. Ulike dyreparker og reservat oppfostrer kiwier og setter de ut i naturen igjen. Den ene kiwien i dyreparken i Wellington har blitt kjent fordi den kun har en fot. Den ble skadet i en dyrefelle og leggen måtte amputeres. Det ble forsøkt å lage en protese til kiwien, men før denne var ferdig hadde fuglen utviklet en egen teknikk med å hoppe rundt, og den likte ikke leggprotesen. Kiwien ville ikke klart seg ute i naturen, men bor trygt i en egen innhegning som er tilrettelagt for den i Wellington zoo.

Tuatora, en broøgle som kun finnes i New Zealand

Weta

Malaysiabjørn

Mating av dvergpingviner

En kul kiwi 

Tasmansk devil

Klapping av emu

Marlborough Sounds og ferje til nordøyen

Siste natten på sørøyen bodde vi i Richmond (rett utenfor Nelson) i en airbnb leilighet. Vi hadde først ferjebiletter for å dra til nordøyen 23.1, men fant ut at vi fikk litt dårlig tid, og utsatte billettene til 26.1. Ferjen går fra Picton og vi måtte være der i 13.15, for å ta ferjen som gikk 14.15. Vi valgte å kjøre kystruten gjennom Marlborugh Sounds området.

 Marlborough Sounds er et stort nettverk av sunkne elvedaler (rias) i den nordlige delen av Sørøya på New Zealand. Dette labyrint-lignende området av øyer, halvøyer, sund og fjorder utgjør 20 % av New Zealands totale kystlinje. Marlborough Sounds ble skapt av en kombinasjon av subsidens og stigende havnivå. Området består, foruten en rekke småøyer og viker, hovedsakelig av tre store fjordarme. (info fra Wikipedia).

Utsikt fra Cullen point lookout over "Mahakipawa arm"

Utsikt innover i landet ved Cullen lookout som viser litt av terrenget vi kjørte gjennom

 Kjøreturen var veldig flott. Vi stoppet ved Cullen point lookout, et utkikkspunkt hvor vi fikk utsikt over Mahau Sounds og Mahakipawa arm. Vi gikk en 20 minutters tur gjennom skog og kom til en liten topp. I skogen så vi også noen flotte "vipe lignende fugler".

Utsikt innover fjorden mot Pelorus Sound

 Vi kjørte videre til Linkwater. Der tok vi en 5km detour for å se utover fjorden mot Pelorus Sound. Det var en ekstremt svingete vei, og vi kunne ikke kjøre så langt på denne veien før vi måtte snu og kjøre tilbake for å rekke ferjen. Dersom man fortsetter på denne veien kommer man et stykke innover i Marlbough Sound området.

Momorgangi bay med båter

Vi kjørte videre til flere flotte bukter: Momorangi bay, Ngakuta Bay og Whenuanui bay. På vei ned til Shakespeare bay stoppet vi ved et flott utkikkspunkt og så et stort cruiseskip som var på vei inn i bukten.

cruiseskip som kommer innover fjorden

Interislander ferjen i Picton

Flott utsikt over Marlborough Sounds landskapet fra ferjen

I Picton kjørte vi rett til ferjekaien og sjekket inn. Vi måtte vente nesten en time før vi kom ombord i ferjen og ferjen begynte å gå. Vi tenkte bare på ferjeturen som en transport etappe fra sørøyen til nordøyen, men det var jammen en flott tur! Turen tok ca 3,5 time, og den første timen kjørte vi ut fjorden Queen Charlotte Sound mellom to halvøyer og Arapawa øya i midten. Det var strålende sol og vi kunne sitte ute på toppdekket og nyte turen. Vi gikk inn da vi kom ut på åpent hav fordi det begynte å blåse fælt og det var ikke lengre så mye å se på. Vi fant et sted hvor vi kunne spise lunsj. Samtidig som vi spiste pågikk det en redningsøvelse ombord på båten for mannskapene. Vi kunne se arbeidere i røykdykkingutstyr og og andre med vester som gikk inn og ut fra bildekket. En time senere kom det plutselig en beskjed på høytaleren. "Is there any doctor or nurses omboard?" (Er det noen lege eller sykepleier ombord?). Aud hadde ikke så lyst å melde seg(litt ubehagelig i utlandet, hvor man ikke kjenner regler og normer), men tok ansvar og gikk og spurte om de trengte hjelp. Det var en ung mor som hadde falt om og besvimt i gangen. Først hadde vi ingen opplysninger om henne, men etterhvert fikk de tak i noen pårørende som kunne fortelle litt. Hun pustet, men var bevistløs. Det var mellom 8 og 12 leger og sykepleier som meldte seg, og mange ble derfor bare stående å se på. Litt overraskende at det var så mye helsepersonell ombord på en ferje den ettermiddagen, men praktisk for denne kvinnen! Hun ble godt ivaretatt og våknet etterhvert til. Det skulle komme en ambulanse for å hente henne i Wellington, og forhåpentligvis gikk det greit med henne videre.

Ute på åpent hav var det mye vind og på tide å gå inn

I Wellington måtte vi stå i kø en stund før vi kom ut til bilen. Men etterhvert fikk vi kjøre av ferjen og til leiligheten hvor vi skulle bo. Vi hadde bestilt en leilighet via airbnb i en bydel litt utenfor Wellington.