Pancake rocks

 Vi kjørte langs kysten fra  Runanga til Punkaika. Vi stoppet et par steder langs kysten og så på den fascinerende naturen.

Da vi kom til Punakaika var klokken 12.30, og vi fikk høre at tidevannet var på det høyeste 01.20. Det kule med Pancake Rocks er at det er fjell som ser ut som et lag med pannekaker som er stablet oppå hverandre. Det er kalkstein her som har blitt errodert og over tid har det blitt dannet store undersjøiske grotter hvor vannet spruter inn fra sjøen og presses oppover i blowholes når tidevannet er høyt. Vi ble veldig fascinert og ventet til tidevannet var på det høyeste og fikk se vann bli sprutet høyt opp i luften. Rett før sjøspruten stod opp, kunne vi høre en brusing under oss. Det ene stedet var det en Chimney pot (en skorsteinspipe). Her kom vannspruten opp som fra tuten fra en tekanne som koker, eller som fra en skorstein. Denne plassen er en av de meste besøkte attraksjonene på vestkysten, og vi forstod hvorfor. Det var veldig kult! 

Arthurs pass

Etter å ha overnattet på Glowworm logde begynte vi å kjøre nordover mot Whataroa. Da Paul var her for 12 år siden paddlet han og Lars kajakk i Okarito basin. Det er ca 30 minutters kjøring nord fra FranzJospehs og Paul ville gjerne se om denne lille landsbyen (bare noen og tjue innbyggere) hadde forandret seg siden sist. Denne morgenen regnet det og var ganske overskyet. Vi klarte derfor å kjøre forbi avkjørselen til Okarito og måtte snu og kjøre tilbake (hele 12 km). På avstikkeren til Okarito så vi skilt om fare for kiwi langs veien. Vi stoppet ved Okarito Trig walks: Her gikk det en sti gjennom sumplandskap og videre opp i skogen. Det stod skilt om at det fantes kiwi her, og at det var strengt forbudt å gå tur med hunden. Vi måtte finne frem paraply og regnponcho, og myggspray pga sandfluer. Vi gikk en halvtimes tur før vi snudde og gikk tilbake til bilen. Vi håpet på å se en kiwi, men så bare noen Maoriviftestjerter og mange bregner som lignet litt. Før vi kjørte tilbake til hovedveien nordover stoppet vi ved Okarito Lagoon, men såg verken folk som paddlet kajakk eller hvite hegrer som hekker her (eneste plass i landet visstnok, men de er mye mer vanlige i amerkia). Vi lærte litt om at Okarito hadde vært betydelig større - i 1866 var der hele 2500 innbyggere, mer enn 100 ganger mer enn i dag da det var gullrush på vestkysten av New Zealand.

Kiwi område

Sumplanskap

Kull regnskog

Okarito Lagoon

Fra Okarito kjørte vi til Hokitika der vi fyllte bensin før vi kjørte "old Christchurch road", denne kom inn på Otira highway (73) etter en stund.

Old Christchurch road

Rett før Arthur's pass stoppet vi ved Otira Viaduct Lookout - her fikk vi god utsikt over dalen vi nettopp hadde kjørt opp samt viadukten som var fasinerende siden den var så bratt.

Otira Viaduct Lookout

Når vi kom til Arthur's pass var det et betydelig værskifte - hele dagen hadde det vært skodde og regn på vestkysten, men her var det skyfri himmel og solen varmet godt. Vi bestemte oss for å fortsette videre langs veien til vi kom til Castle Hill: Denne plassen viste seg å være nettopp det navnet tilsier, en bakke med et slott på toppen - bare at slottet viste seg å være en stor samling stener som stakk opp av bakken og liknet veldig på et middelalderslott. Vi kjørte en rundtur gjennom Castle Hill landsby, men fant ut vi måtte kjøre noen kilometer videre om vi ville til "slottet". Når vi fant rett parkeringsplass var vi ikke alene, det viste seg at bergformasjonene er ypperlige til å klatre på og det var mange klatreentusiaster der. Vi gikk opp og rundt formasjonene og kom plutselig til toppen der vi så utover fjellene fra et av "slottstårna".

Castle Hill

Det var veldig flott natur mellom Arthur's pass og Castle hill så vi bestemte oss for å kjøre litt videre før vi snudde og vendte vestover att, vi kom nesten gjennom Korowai-Torlesse Tussocklands nationalpark før vi snudde - da begynte veien å gå nedover fra fjellet og vi hadde allerede bestillt overnatting i Runanga på vestkysten for natten. På tilbakeveien stoppet vi i Arthur's pass og gikk en kjapp 2km tur til fossen der - Devil's Punchbowl. Denne fossen virket en del høyere enn de andre vi hadde sett dagene før men ikke like imponerende som de i Milford Sound, stien til fossen var ganske bratt med flere gode utsiktsplasser. Regnværet fra vest hadde nå kommet til Arthur's pass og vi brukte ikke mer tid enn vi måtte på turen, dessuten begynte Aud å bli sulten og humøret deretter.

Tilbake mot vest, med regn i sikte...

Tur til fossen kalt Devils punchbowl

Vi kjørte videre mot Greymouth men i steden for å kjøre Otira highway hele veien tilbake til kysten kjørte vi en alternativ rute via Lake Brunner som var like rask (vi stoppet ikke ved Lake Brunner, men dette er en innsjø som er en vanlig feriedestinasjon for de lokale der ørretfiske skal være spesiellt bra). Framme i Greymouth handlet vi en stor pakke pølser som vi hadde til middag. Runanga, der vi overnattet var bare 10 minutter nord for Greymouth og er en typisk vestkyst-gruve-landsby der det enda er en del kull-utvinning. Kull-utvinningen i dette området hadde hatt en oppsving for noen år siden, men etter en ulykke i 2009? hadde det visstnok gått sterkt nedover med industrien - noe det var delte meninger om var bra eller ikke i regionen. Vi overnattet i en AirBnB-leilighet der vi fikk leie et helt gruve-arbeider-hus som stod omtrent som orginalt fra 1940. Veldig sjarmerende. Hun som eide huset hadde noen år siden bestemt seg for å bli del av et omreisende marked som hun stortrivdes i og hadde leid ut huset sitt via AirBnB siden.

Franz Joseph Isbreen

Vi overnattet på en campingplass ved innsjøen Hawea på Lake Hawea Holiday park. Campingplassen var veldig populær og virket helt full. Den lå fint til nede ved vannet. Det var ganske kaldt der, fordi vinden blåste inn fra vannet. Planen for dagen var å kjøre over til vestkysten og begynne å kjøre litt oppover. Vi stoppet ved utkikkspunktene ved Lake Hawea og Lake Wanaka før vi kjørte inn i Mount Aspiring nasjonalpark.

Lake Hawea

Legg til bildetekst

 Der stoppet vi ved Blue pools (blå dammer) som var en gåtur til noen turkisfargete dammer. Vi måtte krysse to kule hengebroer for å komme dit. Den ene tok opptil 10 personer og den andre opptil 20 personer. Området var veldig populært og vi måtte vente på tur for å gå over broene. I tillegg til mye turister var det fullt av sandfluer, som likte Paul godt. (I motsetning til myggen i sørøst-Asia som hadde en forkjærlighet til Aud!). 

Blue pools

Vi stoppet ved to fosser: Fantail Falls og Roaring Billy Falls. Det regnet og sandfluene ville bite oss, så det ble en raskt stopp før vi hoppet inn i bilen igjen. Ved Fantail fossen så vi en stor øyenstikker, som var godt kamuflert på en pinne. Her var det mange folk som hadde stablet steiner oppå hverandre til små varder, på samme måte som man kan se noen steder i Norge.

Fantails falls

Roaring Billy falls

Masse små steinvarder

En stor øyenstikker

Vi kjørte forbi Haast og nordover til Ship Creek hvor vi tok en pause. Her var det to stier som man kunne utforske. Den ene gikk langs sanddynene og ut mot havet, mens den andre gikk gjennom et sumpområde med store trær og urskog. Det blåste fælt og regnet. Vi gikk ned mot stranden, men bestemte oss raskt for å heller gå stien gjennom sumpen pga kraftig vind. Det var en naturoppsynsmann som hadde en gratis guidet tur i området, men vi kom en halvtime for sent til denne(vi visste ikke om at det var en guidet tur). Men vi snakket litt med han da han var ferdig med turen og fikk litt informasjon om blant annet pingvinene som levde der (Tawaki Penguins). Vi spurte om det var mulig å se disse, men på denne tiden av året holder de seg kun ute i sjøen. 

Vi kjørte videre til Fox Glacier, en av to store isbreer i regionen. Vi ble litt skuffet da vi så isbreen, da den var veldig liten. For å komme nærmere måtte vi gå 1,5 time til et utkikkspunkt.

Fox Glacier

Vi las litt i guidebøkene våre og bestemte oss for å kjøre videre til Franz Jospehs isbre. Vi undersøkte ulike overnattingsmuligheter og fant til slutt et sted som het Glowworm logde. Det var litt dyrere med overnatting enn andre steder, men dette var et hostel som hadde dobbeltrom. Her fikk vi gratis popcorn i resepsjonen, grønnsakssuppe på kvelden og frokost om morgenen. Da vi sjekket inn fikk vi vingummigodteri som så ut som en makk, og det hadde de kjøpt fordi det passet så godt med navnet på plassen(glowworm). Etter å ha sjekket inn og fått oss litt gratis suppe kjørte vi opp til isbreen, og gikk Glacier walk. Vi gikk så langt vi kom på stien, ca 4,5 km hver vei. Stien stoppet et stykke fra isbreen for å hindre at folk blir skadet hvis isbreen kalver, eller dersom det plutselig blir oversvømmelse. Det var interessant å se hvor mye isbreen hadde krympet de siste årene. Det var satt opp skilt langs veien som viste hvor langt isbreen hadde gått tidligere. Da Paul var her for 12 år siden var isbreen mye større. Vi traff ikke så mange folk fordi vi gikk tur i 19-20 tiden på kvelden og det yret litt. Vi spiste litt mat og så på film før vi la oss på kvelden. 

Franz Jospehs isbreen

Enden av stien ved Franz Jospehs isbreen

Gøy med selvutløser...!

Vi fant en isklump som sannsynligvis har kommet fra isbreen

Kule berg