Uluru

Midt i Australia ligger en kjent stein, verdens største stein faktisk, kalt Ayers Rock. Den ligger midt ute i et flatt ørkenlandskap med lite annet  rundt.  Uluru er ca 3,6 km lang og 1,9 km bred med en omkrets på 9,4 km. Uluru er ca. 600 mill. år gammel og er et særegent geologisk fenomen, dannet av konglomeratsom skifter farge etter solens stilling

Her skal slangen ha krøpet langs steinen

Vi hadde lyst å se Uluru og bestilte flybiletter direkte fra Sydney til Ayers Rock fra 20-24 desember. Vi lurte litt på å leie bil og sove på et hostel. Men vi endte til slutt opp med å bestille en organisert busstur med et firma kalt The Rock tour. Da fikk vi alle måltider, transport og overnatting inkludert. Vi ble hentet på flyplassen i Ayers Rock og sluppet av på flyplassen siste dagen.

Bussen vår

Gruppen vår bestod av 18 personer. Folk i gruppen vår var ikke særlig sosiale, så vi ble ikke noe særlig kjent med de andre. Men de andre var fra Italia, Tyskland, Østerriket, England, Irland og Sør-Korea. Guiden vår var en 31 år gammel mann fra Canada som hadde jobbet som guide i 3 måneder. Han fortalte oss litt om stedene vi besøkte, men han visste ikke så mye om fugler, dyr og naturen i Australia. Vi ble litt frustrerte av gruppen vi reiste med, fordi de ikke virket intressert i å se ting i det hele tatt. Første dagen drog vi til Ayers Rock og gikk «basewalk». Guiden sa vi måtte holde sammen som en gruppe og skyndte oss litt slik at vi ikke forsinket de andre. Men han burde heller sagt at vi hadde 1eller 2 timer. Det endte med at folk i gruppen gikk så raskt de kunne rundt steinen uten å stoppe å ta bilder eller se de ulike serverdighetene underveis. Vi havnet bakerst mens de andre bare forsvant. Vi stoppet blant annet ved et vannhull som var veldig stilig og er veldig viktig for aborginerne.

Vannhull hvor det var mye rompetroll

Gamle tegninger på fjellet

Men det var ingen av de andre i gruppen som hadde fått med seg vannhullet som var en liten avstikker fra den vanlige stien. Vi så også gamle malerier på steinen. Ayers Rock er et hellig sted for aborginerne.


Vi besøkte en turistinformasjon for parken før vi gikk rundt steinen. Der lærte vi litt om kulturen deres og litt om sagnene om hvordan de ulike merkene og formasjonene har blitt til. De tror blant annet at en gigantisk slange krøp rundt steinen og at noen av merkene på steinen er laget av denne slangen. Det har vært populært å klatre til topps på steinen, men det var ikke lov på denne tiden av året på grunn av ekstrem varme. Aborginerne liker ikke at folk bestiger Ayers Rock (fordi den er hellig), på grunn av det er ruten ofte stengt og fra 2019 skal de forby å klatre i det hele tatt. 

Etter å ha gått Basewalk (vi gikk kun 2/3 av runden rundt Ayers Rock) ble guiden vår med oss på en liten guidet tur kalt Mala walk. Her fikk vi se ulike grotter. En grotte for unge gutter som var under opplæring, en grotte for mennene og en grotte for kvinnene som også fungerte som kjøkken. I grotten for kvinnene var det en kul bølgeformasjon og underlag som så ut som et surfebrett. Her måtte vi selvsagt ta noen kule bilder. Vi gikk også til Kantju Gorge hvor det var et lite vannhull. Vann er veldig viktig i ørkenlandskap. Og når det regner så er det plutselig mange organismer som kommer til live etter en lang tørkeperiode. Dyr og mennesker søkte til vannhullet for å få næring. Vi fikk høre at aborginerne pleide å jakte på Emu(en stor vill fugl som er litt mindre enn struts) ved vannhullet. De pleide alltid å vente til det kun var en fugl igjen før de gikk til angrep. Det var slik at ikke de andre fuglene skulle skjønne at vannhullet var et farlig sted og for at de skulle komme tilbake hit senere. Aborginerne hadde ikke pil eller bue, men brukte Bomerang. De heiv bomerangen hardt slik at den traff føttene på Emuen eller kenguruen. Når dyret ble skadet og ikke kunne rømme sprang de frem og slo den i hodet med en hard klubbe. 

Paul som surfer

En Emu (bilde er tatt er fra en Emu farm)

Det var ekstremt varmt å gå på tur ved Uluru. De dagene vi var der var det nesten ingen vind og temperaturen lå mellom 35 og 40 varmegrader. Flere av stiene i nasjonalparkene stengte i 9 eller 11 tiden på formiddagen. For å besøke disse plassene måtte man starte tidlig før det blir for varmt. Hatt og solkrem var en selvfølge. Men guiden var også veldig streng og bad alle om å ta med 3 liter vann pr person på turene for å hindre hetesjokk. Guiden fortalte at han på forrige tur hadde hatt en person som ikke hadde drukket nok vann og ble overopphetet. Det førte til at vedkommende måtte innlegges på sykehus for å få intravenøse væsker. Heldigvis hadde dette skjedd rett ved bussen og de hadde kald is i bussen. Men dersom man får heteslag ute på tur kan det få fatale følger. Det er ikke mobildekning ute i bushen og man må bruke satellittradio for å ringe. Alle turbussene og enkelte lokale hadde satellittradio med seg. Dersom man leier bil og kjører rundt på egenhånd må man være forsiktig, hvis bilen får motorstopp midt ute i ødemarken og ingen biler kommer forbi kan man ha et stort problem. Både fordi man ikke kommer noen vei, og ikke får tak i hjelp. Men også fordi det er så varmt at man raskt vil gå tom for vann og bli overopphetet. Heldigvis opplevde vi ingen av delene og hadde med oss en guide som passet på oss og tok forhåndsregler. En annen fordel med å reise på en ferdig organisert tur, var at vi fikk alle måltider. Vi måtte være med å lage til og vaske opp etterpå. Men de var veldig greit å slippe å tenke på å få tak i mat. Det finnes få butikker og restauranter ute i ødemarken, og det er relativt dyrt å handle i landsbyen ved Ayers Rock. 

På første kvelden stoppet vi inne i nasjonalparken på en rasteplass. Guiden vår laget til middag, mens vi kunne nyte utsikten og ta bilder mens solen gikk ned. Vi fikk servert grønnsakswok med nudler, og så kunne vi forsyne oss med slags kylling i tillegg. Det var mange i gruppen med ulike forhåndsregler når det kom til mat. Første dagen fikk vi utdelt et rundstykke til lunsj. Da var det nesten flere som hadde spesiallaget mat enn de som ikke hadde det. Det var vegetarianere, noen som ikke skulle ha kylling, noen som ikke skulle ha svin, laktosefri, melkefri osv. Det kan ikke være lett å lage mat til så mange med så ulike ønsker når man er på tur og har begrenset kokemuligheter og plass. Men vi syntes reisebyrået klarte det på en fin måte. De laget ofte en vegetarrett og så kunne de som ønsket det tilsette andre ingredienser etterpå. Bussen vår hadde en tilhenger og bak i denne tilhengeren var det hyller hvor maten og alt utstyr til å lage mat ble oppbevart. Vi hadde med oss gassbrenner og fikk varm mat til middag, og varmt vann til kaffe og te til frokost. Vi hadde også med oss store kanner med ekstra vann til matlaging og evt til de som gikk tom og måtte fylle på. Vi hadde 4 store brusflasker med oss (til vann) og en liten drikkeflaske som vi fylte når vi hadde muligheten. Vannet smakte fælt, og var lunket. Men vi måtte tvinge oss selv til å drikke pga varmen. 

En stor Iguana som krysset veien

Solnedgang ved Uluru

Kveldsol på Ayers Rock

Første kvelden drog vil til Ayers Rock campground og overnattet. Vi fikk et lite område som ble tildelt turgruppen vår. Her var det flere permanente telt som vi kunne bruke dersom vi ikke ville sove under åpen himmel. Det var laget til en liten hytte med et bord, vask og strøm hvor vi kunne oppbevare bagasjen vår og lade mobil og kamera. Guiden vår var en litt "kul" type og virket ikke alltid som han var hundre prosent tilstede. Han likte å spille populære sanger i bilen og kjøre sikksakk på veien når det ikke var møtende trafikk. Han prøvde å engasjere folk og skape god stemning, og klarte det til dels. Da vi kom inn på campingplassen, bad han alle om å åpne alle vinduene. Deretter satte han musikken på full guffe og kjørte to runder rundt hele campingplassen. Det var både litt artig, litt komisk og men mest flaut. Vi var slitne etter en lang dag og la oss nokså tidlig. Vi visste at vi skulle stå opp for å se soloppgangen ved Ayers Rock. Vi sov i "swags", en bag som kunne rulles ut med glidelås på begge sider og med et liggeunderlag oppi. Inne i denne hadde vi en sovepose. Det var så varmt første kvelden at vi sov med Swagen åpen og oppå soveposen. Det var nesten fullmåne og så lyst ute at vi nesten ikke så stjernene pga månen. Det var mange rare lyder og litt vanskelig å få sove(pga månelyset), men vi sovnet til slutt og ble vekket rundt kl 4 neste morgen. Det var jo veldig kult å sove under åpen himmel med fullmåne rett ved Ayers Rock, men det ble ikke noen kvalitetsøvn akkurat. Vi måtte pakke sammen sakene våre i en fart, før vi hoppet inn i bilen og kjørte tilbake til utkikkspunktet ved Ayers Rock. Der spiste vi frokost mens vi så på soloppgangen. 

Til frokost fikk vi ulike typer frokostblanding med yoghurt eller melk, brød og syltetøy og kaffe eller te. Etter frokost kjørte til Kata Tjuta eller Mount Olgas. Det er en samling av fjellformasjoner som ligner litt på Ayers Rock. som ligger i samme nasjonalpark. Men her er det flere store steiner og mønsteret på steinene går på skrå i stedet for vertikale linjer som går rett ned på Ayers Rock. Fjellet ved Kata Tjuta består av sandstein som har blitt komprimert med stein konglomerater inni, mens Ayers Rock kun består av komprimert sandstein. Vi gikk på tur gjennom Valley of the Winds (vindenes dal) mens vi beundret de stilige formasjonene. Men vi fikk ikke gå hele ruten rundt fordi guidene mente det var for varmt å gjøre det med en turgruppe. Vi syntes det var litt dumt, men måtte innfinne oss med det. Paul var her for 12 år siden og mente da at han gikk helt rundt Ayers Rock og hele runden rundt the Olgas, og var litt skuffet over at turene hadde blitt så kortet ned.

Utsikt til Kata Tjuta

Valley of the wind

Etter Kata Tjuta reiste vi tilbake til landsbyen ved Ayers Rock og slapp av halve gruppen som skulle ta fly. De var kun med på en to dagers tur, mens vi andre var på en 3-4 dagers tur. Vi stoppet ved campingplassen som vi hadde overnattet på. Der spiste vi lunsj som var tortillalefser med salat og salami evt tunfisk. Vi var litt skeptiske til den felles maten da folk ikke vasket seg på hendene før tilberedning av maten. Men det gikk heldigvis bra og vi ble ikke dårlig i magen. Etter lunsj fikk vi mulighet til å bade i bassenget der som var fantastisk etter et døgn i villmarken.

Turen gikk videre til King Canyon. Det tok ca 5 timer, inkludert pause å kjøre dit. Veien var rett og ganske kjedelig. Vi traff enkelte biler underveis. På hovedveien mellom Alice Springs og Ayers Rock så vi noen enorme vogntog med 3 vogner. Vi så også et vogntog med et annet vogntog med to vogner på slep. Kanskje vogntoget etterhvert splittes i to, slik at lasten kan kjøres til to ulike steder?

Vogntog med 4 vogner ved flyplassen (i bakgrunnen)

Vogntog med et annet vogntog og to vogner

Vogntog med 3 vogner

Vi så ingen ville dyr, utenom at Paul så en død kamel. Vi sov litt i bilen og hørte på musikk. Vi var litt bekymret for at guiden skulle sovne, da han til tider virket ganske trøtt og veien var så monoton. Men det gikk heldigvis bra. 

Vi stoppet Curtin Spring hvor vi kunne gå på toalettet og kjøpe drikke for de som ville det. Det er en mann som eier hele området som er større enn 4000 km2. Det var han som laget til rekkverk på Uluru slik at folk kunne klatre til topps. Denne mannen eier også et fjell kalt Mount conner. På folkemunne kalles det "FoolUru" (etter "Tulle'ru" på norsk ;-) ). Grunnen til dette navnet er at folk reiste fra Alice Springs og så fjellet. De trodde da at de hadde sett Uluru, og snudde, siden dette fjellet ligner litt på Uluru. Vi fikk høre en historie om at det en gang skulle arrangeres bryllupsfest på fjellet. Det ble flydd inn bord og stoler, mat og duker. Rett før gjestene skulle flys inn med helikopter kom det kraftig vind og blåste alt av gårde. Bryllupsfesten måtte i stedet arrangeres på Curtin Springs bosetningen (den lille butikken hvor vi stoppet). 

Paul med Mount Conner- Fooleru

Vi stoppet 15 minutter senere ved et utkikksted for mount Connor. På andre siden var det en stor saltsjø. Vi tok litt bilder før vi kjørte videre i varmen. Det var så varmt ute at det var ubehagelig. Heldigvis hadde vi en buss med god airkondition. 

Vi kjørte noen timer til og stoppet plutselig langs veien. Guiden vår fortalte oss at nå var det tid for å sanke ved til leirbålet. Det hadde vært en brann i området og det var en del døde trær som vi kunne bruke som ved. Vi måtte bruke kreative evner for å brekke trærne i biter og så ble veden lastet på taket av tilhengeren. Det ble det nærmeste vi kom å hogge et juletre dette året. 

Veden ble tjoret fast på taket til tilhengen

En halvtime før vi var fremme ved campingplassen hvor vi skulle overnatte ved Kings Canyon kjørte vi plutselig forbi et bilvrak. Vi stoppet og sjekket at det ikke var noen skadde i bilen. Det virket som ulykken hadde skjedd nokså nylig fordi det lå masse papir og lignende rundt bilen. Guiden vår fortalte oss at det er en del ulykker på veiene her. Han fortalte også at man ikke kunne regne med å finne bilen i samme stand dersom man forlot bilen og kom tilbake noen dager senere. Visstnok er det ganske vanlig at de lokale her tenner på ubevoktede biler som blir stående over natten. 

 Vi overnattet ved Kings Canyon station. Her var det en campingplass, bensinstasjon og en kafe. Da vi stoppet for å fylle bensin kom to asiatiske jenter springende bort til bilen. De lurte på om vi skulle kjøre til Kings Canyon Resort. Det viste seg at det var disse jentene som hadde krasjet bilen vi så tidligere. De var heldigvis i god form og virket ikke skadet i det hele tatt. De hadde fått haike med noen forbipasserende til nærmeste bosetning. Nå prøvde de å komme seg til det eneste hotellet som fantes i hele området. De hadde heldigvis mobildekning og forsøkte å ringe hotellet for å få ordnet med transport. Aud snakket litt med de og forsikret seg om at det gikk greit med dem. De var på vei til Adelaid med leiebil og hadde komet litt for langt ut på kanten av veien, for å kompensere hadde de gjort en kraftig sving med rattet og havnet i grøften på motsatt side av veien. Vi vet ikke hvordan det gikk med dem, men de kom seg i allefall videre og de fortalte at leiebilfirmaet allerede var på vei fra Alice Springs med en ny leiebil til dem. De var heldige tross alt. Det kunne gått mye verre når man så på bilen som lå i grøften.

Vi overnattet på Kings Canyon Station på campingplassen. Vi sov under åpen himmel i swags som forrige natt. Da vi kom frem vi fikk en halvtime fri hvor vi kunne bade i bassenget på campingplassen. Bassenget var helt greit, men det virket ikke som det var så godt vedlikeholdt. Vi gikk en liten tur før vi tok en kjapp dukkert. På turen så vi plutselig en slange som krøp over veien 5 meter fra bassenget. Det var en kobberfarget brun slange med svart hode. Vi tror det var en western brown snake, som er en ganske giftig slange. Vi fortalte guiden om slangen og han virket ikke særlig begeistret mtp at den ble sett inne på campingplassen. Aud var litt redd at det skulle komme en slange og krype inn i soveposen på natten. Men det gikk heldigvis bra.

Guiden laget bål og vi hjalp med å lage middag. Deler av maten ble laget på bålet. Guiden hadde til og med tatt med marshmallows som vi kunne grille på bålet. Problemet var bare at alt sammen hadde smeltet sammen til en klump i varmen!
Vi var trette etter en lang og begivenhetsrik dag og la oss til å sove under månen og stjernene. 

Matlaging i hytten ved campingplassen

Den tredje dagen var vi slitne når vi ble vekket. Vi pakket sammen tingene vår og spiste frokost, før vi kjørte videre. Denne dagen skulle vi gå tur i Kings Canyon. 

Flott himmel om morgenen

Dingo mellom noen trær

Vi kjørte ca 45 minutter før vi var fremme ved nasjonalparken. På vei dit så vi plutselig en hund som krysset veien. Vi stoppet og kjørte tilbake og oppdaget plutselig en flokk med Dingoer inne i skogen. Plutselig var det to nye dingoer som krysset veien rett ved bussen. Dingo eller urhund ligner på hunder, men uler som ulver og lever som flokkdyr i Australia. Dingoene ble innført til Australia med aborginerne for ca 40 000 år siden.

Kings Canyon er en canyon og en nasjonalpark som ligger i den vestlige delen av fjellkjeden George Gill Range. Den norske beskrivelsen av en canyon er et meget stort gjel; dyp og trang dalkløft med nesten loddrette vegger. I Kings Canyon er det bratte vegger som er ca 100 meter høye, og det renner en bekk i bunnen kalt Kings Creek. Midt nede i Kings Canyon finnes det en oase med hundre år gamle palmetrær og en yrende vegetasjon. Dette er veldig spesielt og veldig ulikt fra området rundt. Vi gikk en 6 km lang tur rundt canyonen og krysset ned i dalen hvor vi fikk se oasen på nært hold. Det var veldig flott. Vi hadde en drikkepause og litt kjeks nede i oasen. Etter det klatret vi opp noen trapper på andre siden og gikk videre rundt canyonen. På andre siden var det bratte kanter som gikk rett ned. Vi kom ut på et platå som kunne minne om prekestolen i Norge. Rett etter at vi hadde snakket om at det lignet på prekestolen, så hørte vi to utenlandske jenter som plutselig begynte å snakke om at de hadde vært i Norge og vært på prekestolen. Det var litt kult. I Kings Canyon har de hatt flere uhell med turister som faller ned når de skal ta bilder. Trenden med å ta "selfie" har ført til at folk feilvurderer avstander og plutselig faller utfor. Vi fikk derfor streng beskjed om at vi måtte holde oss minst 3 meter fra kanten. 

På vei ned i Kings Canyon

En liten øgle

Ved kanten av Kings Canyon

Det var laget bro fra den ene siden til den andre

Oase med palmer og vann

Her ser man de bratte fjellveggene som går 100 meter rett ned

Turen rundt canyon var ekstremt flott og vi gikk ganske tidlig om morgenen slik at det ikke ble for varmt.

Etter turen kjørte vi tilbake til Kings Canyon station hvor vi kunne kjøpe is og hilse på pappegøyen Charlie. Charlie er en hvit tam Cockatoo og er 28 år gammel. Han likte veldig godt å bli klødd på halsen. 

Pappegøyen Charlie

Resten av dagen gikk med til å kjøre bil til Alice Springs. Kjøreturen var ganske ensformig. Det mest spennende vi så var at redningsbilen som hadde hentet bilvraket fra dagen før, hadde fått motorhavari langs veien. Nesten litt ironisk at bilen som kom for å redde den ene bilen, måtte reddes av en ny redningsbil. Vi stoppet og spiste lunsj ved Erldunda Roadhouse ved en campingplass. Her ligger også en bensinstasjon, en butikk og en Emu farm. Erldunda ligger er "center of the center"(sentrum midt i australia). 

En Emu i Erldunda

Etter lunsj var det tid for å hoppe inn i bilen igjen og fortsette videre. Vi kjørte halve dagen og kom frem til Alice Springs i halv 6 tiden på kvelden. Da vi kom frem til Alice Springs gikk guiden "bananas"skrudde opp musikken og kjørte av veien inn på en grusvei og sladdet med bussen foran skiltet til Alice Springs. Vi var alle glade for å komme frem til en bosetning etter en lang kjøretur på Stuarts highway. Vi hadde bestilt en ekstra natt i Alice Springs og betalt litt ekstra for å få bo på et billig hotell i stedet for sovesal på hostel. Vi ble sluppet av på Aurora Alice Springs og tok farvel med de andre i gruppen. Det ble arrangert en felles middag på en pub på kvelden, men vi var så slitne etter en lang tur at vi tok det rolig og sovnet tidlig, uten å spise middag i det hele tatt.

Dagen i Alice Springs brukte vi i Alice Springs Wildlife park. Vi fikk se mange flotte fugler, holde en ugle og lære masse om aborginerne. Det var ulike forestillinger, blant annet en om aborginernes urter og medisiner og en om hvordan aborginerne overlevde i ødemarken. På forelesningen om medisiner fikk vi se og ta på ulike planter og sopp som ble brukt. Aborginerne hadde blant annet en giftig sopp som de brant til kull, og når babyene begynte å få tenner så brukte de det som lokalbedøvelse på gummene for å få babyene til å slutte å gråte. 

Parken hadde en egen avdeling for nattaktive dyr (Nocturnal house). Her kunne vi se blant annet Bilby, Mala og ulike typer mus og slanger. Vi fikk være med på guidet tur hvor guiden brukte rødt lys for å lyse opp dyrene. Noe av det kuleste var at Bilbyen hadde to små unger i pungen sin, og vi fikk se halene som stakk ut. 

Mala (en mini wallaby)

En bilby med to små babyer i pungen (to små haler som stikker ut)

Urter fra medisin forelesningen

Emu

Øgle

Thorny devil

Death adder (i glassbur) en av verdens 10 mest giftige slanger

Vi var i parken til den stengte klokken 6 på kvelden. Etter det gikk vi 6 kilometer inn til byen langs fjellkjeden Mac Donald Ranges. Det var litt varmt, men ellers en fin gåtur tilbake igjen.

Julaften ble ganske uvanlig i år. Vi stod opp klokken 4 på julaften og tok buss fra Alice Springs til Ayers
Rock flyplass. Bussen gikk klokken 04.45. Vi fikk følge et annet reisebyrå opp til Alice Springs med en lignende buss som vi hadde hatt tidligere. 30 minutter etter at vi kjørte fra Alice Springs fikk vi problemer med bilen. Det var en nødutgang bak i bussen. Det var noe galt med ledningen som gikk til spaken for nødutgangen og bilen laget en alarm pipelyd. Vi forsøkte å teipe knappen til spaken for nødutgangen for å holde inne knappen, uten at det hjalp. Vi begynte å bli litt nervøse for om vi kom til å rekke flyet, men det ordnet seg heldigvis. Sjåføren ringte til mekanikeren som gav noen tips. Til slutt endte guiden med å klippe ledningen. Det var ingen som hadde saks med på tur, men vi hadde heldigvis med oss en negleklipper som gjorde susen. 

Problemer med bussen

Soloppgang på julaften

Curtin Spring

Det har skjedd litt mye i det siste og vi er derfor ikke helt i ruten med å få skrive på bloggen. Men det vil komme mer etterhvert. 
Vi vil ønske alle en riktig god jul og et godt nytt år!